kristinejens.blogspot.com: Hva er mindre en dotten til flotten?

Det er helg og jeg har begynt nedtelling på hjemreisen! Jeg gleder meg noe så sinnsykt mye til å komme hjem, og på torsdag var dagen da jeg var halveis, og i skrivende stund, enda mindre en halveis igjen. Deilig. Savner så altfor mange hjemme. Sånn positivt ment. Men over til noe annet før jeg begynner å grine.
Uken som har gått kunne tilby litt av hvert. To dager på en barneskole som vi ikke fikk noe særlig ut av. Onsdagen var det biltur til et psykiatrisk sykehus som ligger langt oppi fjellene. 120 pasienter som satt neddopet med en hundeskål med litt ugali(maisgrøt) var det som møtte oss. Følte jeg var med i en film, hvor jeg, ganske normal, går på sightseeing gjennom dette galehuset og glor på mens de sitter samlet i kantina å prøver å spise. En av de innlagte kom bort til meg og lurte på om hun kunne sitte på med oss ned igjen fordi å være så høyt oppe i fjellene ikke var bra for huden hennes. Var jo forsåvidt enig, kjente jeg ble småtørr i trynet selv. De som prøvde å stikke av skadet seg i de bratte fjellveggene eller ble oppdaget av noen av familiene som bodde lenger nedi fjellet. Så du er egentlig ganske stuck oppe her. Men fint område. Masse for dem å gjøre, stelle med dyr, stor hage, verksted og forskjellig. Kanskje litt for mye medisiner i bildet, og litt for nazi strenge regler. Leggetid klokka 6 på kvelden, opp klokka 05.30. 5 og 5 på hvert rom, vi snakker som sild i tønne, 0 privatliv. Men veldig interessant. Og her skal vi bo 1 hel uke, om noen uker, uten Internett eller dekning på telefon sammen med 120 psykisk syke mennesker og rundt 5 stykker personell på jobb. Å hei som det kommer til å gå. Gleder meg faktisk.
Torsdag var den lengste arbeidsdagen jeg har hatt her nede, var helt kjørt etter 8 timer på jobb! Det føltes som dobbelt så mange, 16, minst. Svette og gode der vi gikk i landsbyen for å besøke ulike familier som blir sponset med utdanning og penger, for å få siste oppdateringer på hvordan det går. Og det gikk ikke så altfor godt med flere. Skittne var de, fulle av skabb og ringorm, leggene var fulle av væskende sår som det begynte å vokse sopp i. Andre hadde stygg hoste, og en funksjonshemmet jente krøp rundt nesten uten klær, puppene bokstavlig talt slepende i golvet liksom. Mye å ta tak i. Mange fikk nye klær av oss, noen sendte vi til sykehus og lege, andre litt mat og diverse, men vi skulle hatt så mye mer med oss! Lang dag, med mange inntrykk.
Rolig helg. Vært ute å spist med gjengen som er på TICC og vært på båttur til, mest sannsynlig, verdens deiligste plass å sole seg. Fått trent fettet og hatt norsk filmkveld med Varg Veum på menyen. Smart type.
Får ikke sagt nok hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem å se alle fine tryner igjen.. Savn. Selv om jeg har det bra her da, men borte bra hjemme uansett best, ingen protest. Sånn oppi alt savn og jobbing er endelig de 2 siste ukene booket og bestilt på Zanzibar! Under 4 uker igjen på jobb før sol sommer og mer sol venter på meg.
Helga har gått med til 2 båtturer, både lørdagen og søndagen. Fantastisk deilig.
Hva er mindra en dotten til flotten? Musa til lusa! Jeg ler. Himla humor.

Veien opp fjellet til Lutindi Psykiatriske

Og veien ned. Mye svinger og smal vei.

Fin utsikt skal de ha for

Enda finere utsikt. Vi var langt oppe skjønner du.

Ser du hun dama som sitter på gresset? Hun har vært innlagt her siden 1946!

Gården som pasientene steller med. Var imponert jeg. Kunne vært hjemme. Så til og med norske kuer og griser.

Denne rare tingen lukter bolledeig!! Sniffet på den i evigheter. Lureri. Fikk ingen bolle.

Cecilie og meg på toppen.

Meg og Flora.

Gjengen som besøkte Lutindi.
Brittå, te venstre, psykiatrisk sykepleier fra Norge
Sainab, vår kvinne, som driter i å sitte som en kvinne skal på bilde. Jeg er sliten og det skal vises tenkte hun.
Tre sykepleier studenter.