Barnevakt for Herr.Nilson

Da har det vært helg på Zanzibar, og Kendwa beach har virkelig fått gjennomgått av 13 solesugne nordmenn, og ei glad som endelig har fullført dykkersertifikatet! Check. Uansett, på en gåttur langs stranda her om dagen møtte jeg en apekatt og fikk låne han for en dag, kunne tatt han med meg hjem hadde han ikke stinka så mye. Men vi hadde det utrolig morsomt med han! Vi skjemte han vell egentlig veldig ut. Han fikk masse frukt, litt vann, men det han var mest sugen på var øl og røyk. Etterhvert begynte han å knuse glass og bæsje på meg, da var det på tide å gå hjem, kanskje litt for mye øl for et lite barn på 7 måneder. Gratis mat på Kendwa beach dyereste resturant er ikke værst. De tok ikke kort og jeg nekta å reise langt for å ta ut penger, søren ikke min feil. Lang historie kort. I skrivende stund er jeg veldig veldig trøtt, og snart bare 4 dager til jeg er hjemme og jeg skriver bare kortere og kortere innlegg. ZZZzzZZZzzz.......

Barnevakt for Herr.Nilson

Jensen :*

Muligens siste innlegg for denne gang

Da er det snart slutt på morra, men jeg er fortsatt på Zanzibar og fullfører dykkersertifikatet i morgen tidlig klokka 9 presis vist du lurte! Late dager og sjel har virkelig blitt pleid her over. Å dykke er jo en helt ny verden! Drit morro! Også er jeg så flink atte. Sett altslags av fisker, skilpadder og rare kryp der nede, sinnsykt morro! Hva mer skal jeg si. Zanzibar er utrolig deilig, akuratt som Jørgen. Julen nærmer seg og det har vi markert med 140 julelys på rommet, så jeg er veldig klar for jul og pinnekjøtt når jeg kommer hjem ja. Siste solstråler skal slikkes og jeg kan se langt etter ønske om en iskald dusj når jeg kommer hjem etter værmeldingene å se skjønner jeg. Det er vell egentlig mest jeg gleder meg til når jeg kommer hjem, utenom at jeg kommer til å savne sol og varme, så er det lite jeg kommer til å savne. Innpåslitne selgere og andre drunkier på stranda, følte i 1 sekund i dag at jeg var på jobb, da en som virkelig ikke visste sitt eget navn eller hvor han var i fra fulgte etter oss ut i vannet og kjefta og smellte på oss, for ingen grunn. Han var høy på noe annet en livet for å si det sånn. Han trua med å drepe, og trodde vi kom til å le av han vist han begynte å grine.
Jeg er som sagt klar for siste dykk imorgen og ser storveis frem til å få det herskens sertifikatet nå! Vet ikke hva mer jeg skal si nå altså, jeg gjør som sagt ellers veldig veldig lite utenom, og veldig veldig lite skjer. Teller dager til å se alle fine tryner hjemme igjen.

Jensen :*

Zanzibar! Takk for sist :)

Min praksis som sykepleierstudent er over, mitt 10 ukers lange opphold i Tanga og på TICC er over. 2011 er snart over! Og jeg skal til Zanzibar å nyte juleferien før jeg drar hjem til verdens beste familie og feirer jul! Første søndag i advent var jeg på en sandbank og solte rævva av meg, andre søndag i advent satt jeg på TICC og grubla, og tredje og fjerde søndag i advent finner du meg på Zanzibar hvor jeg mest sannsynlig steker!

Jeg kan ikke fatte det liksom. Sykepleier om 6 måneder jeg. Tenker du om det?? Deilig.

Siste uka har gått med på siste jobbings i byen. Besøkt og blitt kjent med flere pasienter og laget follow up plan på de, spennende. Også har jeg vært på fødeavdeling igjen da. Et tøfft sted å være gitt. Barn dør som fluer liksom, så utrolig trist. Men jeg sitter igjen med masse erfaringer, og opplevelser jeg aldri ville fått som sykepleierstudent i norge. Både oppturer og nedturer med ekstrem hjemlengsel har gjort oppholdet her uforglemmelig. Vet ikke hva jeg kommer til å savne, eller om det er noe i det hele tatt. Akuratt nå savner jeg mest hjem.

Siste nytt er at jeg har pakka å styra og pakket opp igjen og ned igjen, måtte til med en ny koffert også, skjønner ikke hvorfor... 

Men nå må vi prate om Zanzi:"For nå e e det feri så då jer me faen, me feste heila nåttå, å såve heile daen"! Dykkerlappen står også på listen og ellers hygge med hyggelige folk før jeg skal hjem til alle mine elskede <3

Kan ikke beskrive hvor svett jeg er i dette øyeblikk. På fødeavdelinge på sykehuset. Har akuratt skiftet trøye, gjennomvåt av svette. Vet jeg er deilig.

   

Fornøyde jenter!

Vi venter på taxiiii.

Søster Jensen er i masailandsbyen og gjør alt annet en sykepleiefaglige ting

Sandbanken i sikte! Drømmer meg til blått hav, sand og sol på Zanzi!!

Jensen :*

Afrika altså.....!!

Etter en ufrivillig altfor lang pause fra internett er jeg endelig back on track! Internett i afrika er like ustabilt som alt annet. Har ikke hatt internett siden før forrige helg, og på den tiden har det skjedd myyyye! Husker ikke alt, men jeg prøver. Michael Jackson lever i allefall videre her i Tanga, gjemt under en bøtte. Han og flere snurrebasser hart vi traska gatelangs for å finne og forhåpentligvis hjelpe. Michael som han kaller seg går med en bøtte på hodet stort sett hele tiden. Han samler på stein og glass i huset sitt. Andre er mentaly retarded av slåing og diverese ubehandlede greier fra barndommen. En ann kvinne vi har møtt hadde blitt frastjålet 2tsh millioner. Skjønner godt hun hadde blitt gal. 100.000tsh er vanlig månedslønn her. Jeg fikk diagnostisere henne som akutt psykotisk etter 10 minutter lang samtale. Jeg har vell ikke peiling. Fanger fra fengselet har også tittet innom, han ene så lyset i tunnelen, ville stifte familie og greier, og var snart ferdig i sone dommen sin, i 2024...

Psykiatrien har hatt litt av hvert å by på altså. Etter 5 dager på mental sykehus oppe i fjellet har en sett mye av hva psykiatrien i Tanzania kan by på. Har du epilepsi er du psykisk syk, og alle som ble lagt inn på mental sykehuset hadde schizofreni i tillegg til alt annet. Kan vell ikke si meg helt enig, men vi skal egentlig nikke og smile og ikke tvile. Ellers kommer det en del bilder fra forskjellig, jeg er så forbanna på internett og alt nå at jeg får ikke sagt det nok! Men iallefall, det er det jeg har gjort siden sist, besøkt en haug med psykiatriske pasienter rundt her i Tanga, så var det helg og siste besøk på sandbanken, og så var det en uke på Lutindi mental hospital oppe i fjellet, og nå har det vært helg igjen, og jeg har solet meg mer, og det er desember og snart jul, og snart zanzibar og snart hjeeeeeem!!!!

En balle, to baller, to store baller!

Her svømte det mange delfiner forbi senere, veldig gøøy!

Lurer på om Torunn har sett dette, hun har nemlig mer skjell en klær i bagasjen sin på vei hjem.

2 frøkner

partysvensen vår Leif

Steinsamlingen til Michael Jackson

Glass samlingen til samme mann

Michael Jackson!

Se på de lange fingrene!!!

Koselig

Jeg har ikke blitt frelst, bare besøkt toppen av Usambara, fjellet vi bodde på 1 uke mens vi jobba .

Jensen :*

Jeg gjorde det frivillig

Siden sist har jeg tilbragt to netter oppe på fjellet hvor Masaiene bor, Nanyogi heter stedet. Det var en 4 timers busstid og en liten time baki en pickup bil ud i bushen før vi endelig var der. Kjempe øde. Det startet ikke akuratt godt for oss 5 som dro. Det pøsregna på veien opp. Når vi kom frem hadde det stoppa, og vi ble tatt i mot på beste mulig måte og hadde egentlig glemt regnet helt til det begynte å regne igjen! Vi søkte ly inne i hytta hvor vi skulle sove, men vi ble like våte der inne. Sengene våre for kvelden var klissklass. Etter bare 1 time i Nanyogi, litt kalde, klissvåte, ikke bare det vi hadde på oss, men sekkene våre også, snakket vi allerede om å dra hjem samme kveld. Vi snakket ikke samme språk som masaiene, men tror de så det på oss at vi var litt oppgitte og så litt svart på hele tiværelsen. De begynte å synge og danse deres dans og et øyeblikk glemte vi at det regna. 

Etter litt frem og tilbake ble kirka åpnet til oss og vi fikk tilbringe våre 2 døgn på murgolv, sammen med masse rotter som dreit på alteret og vår egen masai vakt som sov sammen med oss. Tror ikke jeg kunne hatt en bedre tur altså! Bare en oljelampe og kortstokk rigga vi 5 oss til og koste oss mens det hølja ned. Aldri hatt det så gøy i en kirke før jeg. Vi fikk virkelig oppleve det å se hvordan de lever, hvor lite de lever på og med rundt seg liksom. Det største de har er hverandre. Nei veldig rart. Jeg skal ikke tilbake, 2 netter var mer en nok, men gøy å ha sett og opplevd det. Vi skulle egentlig ha 1 dag i praksis her oppe, men legen måtte til byen. Eneste som var igjen var en såkalt erfaren sykepleier som fikk dignostisere mennesker ut i fra en bok. Han dukket  ikke opp før klokka 1/2 på dagen, da hadde vi ventet siden 9. Så vi dreit fint i denne praksisdagen og svinset heller rundt med de innfødte her. 

Det var grytidlig opp dagen etter, vi snakker når hanen gauler, 5! 1 time med bil ned til hovedveien da, men totalt unødvending. Var ingen ledige busser langs veien før klokka var 9! Og vi haiket og haiket! Mens vi haiket syklet en særing forbi, han syklet verden rundt, han var fra England, og hadde brukt 2 år her i Afrika, syklet hele vestkysten ned til sør-afrika, og nå på vei opp til egypt og skulle over til Asia og bruke ca like lang tid. Alene. Eller det er jo folk overalt som han sa, så nei, men herregud. Hadde aldri gidda det hvertfall. Kjenner ingen andre som hadde giddet det heller. 

Bussturen hjem var ikke noe bedre, trangt, klamt, masse folk ut og inn. Jeg måtte telle til 10 flere ganger,  og lukke øynene og ønske meg hjem for som f! Survived. Drittbusser. Aldri likt dem.

Vel hjemme var det klesvask og dusjing før en rolig kveld. Morgenen etterpå var det nemlig båttur igjen, denne gangen med overnatting i Pemponi. Kjempe koselig hotell, eller vi sover jo i sånne stråhytter her, så er jo ikke hotell hotell. Men veldig koselig, basseng og greier. Folk som du kunne snakke engelske setninger med og ikke sånn engelsk babyspråk, 1 å 1 ord. Deilig. 

Her spiste jeg krabbe, jeg lukka øynene og drømte jeg satt i hagen og spiste krabber med pappa en sommerdag! Savner virkelig hjem altså.. Det var en avslappende helg med litt andre omgivelser, soling og selvfølgelig kortspill sammen med herlige folk! Jeg er en rev i 5kamp, president og amerikaneren og jynger ennå etter båttur og bølger. Bilder fra båttur kommer kansje om 1 år! Neida, skal få lastet opp. Tar bare sykt tid.

     

Litt sånn Norge følelse på vei til masaiene

Det så mørkt ut for oss veldig tidlig

Men vi skulle besøke masaiene!

Enig i at det er rart jeg kom tørrskodd over denne broa.

På plass i kirka

Det stinka relativt på dassen. Geitene søkte ly her når det regnet.

Kirka

Liksom sykepleiere, som gjorde alt annet en å være det hvertfall.

Trøtte tryner på vei hjem

Trenger ikke tåteflaske, får pupp så mye de vill her.

Sær kar fra England

Gjengen på vei hjem. Hun i midten var tolken vår på tur, men ikke særlig god i engelsk.

Jensen :*

Vaksinering på høyt plan

Javell. Mandag og tirsdag har vært vaksinasjonsdager for så mange barn som mulig. Mens vi har sittet ved en pult, har en bil kjørt rundt med en megafon for å reklamere for vaksineringen som pågår i disse dager over hele Tanzania. Det var vaksiner mot meslinger, polio, difteri og vitaminer som stod på programmet. Vi fikk æren av å dele ut vitaminer i flytende form og polio dråper. Jippi. Det gikk ikke heller smertefritt. Skulle trodd det var gift vi ga dem, så redde var noen av barna. Jeg satte 1 vaksine på et barn som hylte og skreik, hvor to stykker måtte holde armer og bein fast imens jeg skulle stikke, syntes ikke det var så stas, samtidig som jeg ikke er noen sprøyte eller vaksine ekspert. Overlot like greit jobben til de uten medlidenhet for skrikende og sparkende barn. En ble ganske øredøv etter en slik dag som dette, konstant grining og hyling i det sprøyta ble satt i låret. De var livredde. Noen ble pisket og dasket på rumpe stumpen av mora dersom de ikke oppførte seg. Det ene barnet greide vri seg unna såpass at hun bøyde hele sprøytespissen. Jeg så masse rart disse dagene, mye var sterkt å se på. Fikk vondt og følte med barna. Skjønner det ser skummelt ut, men forholdene gjorde det ikke bedre med at neste mann i kø allerede kunne grue seg ved å se på den forann bli stukket. Dermed var det igang, den bak der igjen hylte jo fordi den foran hylte av den fremste. Hele køen med barn stod vell egentlig på et tidspunkt å prøvde å rømme langt der i fra. Søster Jensen prøvde så godt hun kunne med å dele ut noe vann til de som akuratt hadde blitt stukket og fortsatt hylte for å få de til å fokusere på noe annet, og det funket, på mange hvertfall, og det trengtes, etter så mye hylekrefter de hadde brukt siden de kom. Men sånn alt i alt, har det vært spennende å få være en del av disse dagene. At vi har vært til hjelp er det ingen tvil om, ting går litt unna liksom, ikke for å skryte. 

Etter å ha blitt dansa til av masaier, som er en del av sjekkeritaulene de har, sitter jeg klar og skal dra til Masailandsby fra onsdag til fredag for å sjekke forholdene! Bless me..

The moment

Helsestasjonen. Vi satt utenfor og ga medisiner mens vaksineringen foregikk inne.

Chiller. Hun var vell 1 av 100 som ikke grein.

Vaksinerings dronningene

Trengte litt påfyll jeg og etter en lang dag. Ryddig og pent bak meg ser du.

Jensen:*

Hva er mindre en dotten til flotten?

Det er helg og jeg har begynt nedtelling på hjemreisen! Jeg gleder meg noe så sinnsykt mye til å komme hjem, og på torsdag var dagen da jeg var halveis, og i skrivende stund, enda mindre en halveis igjen. Deilig. Savner så altfor mange hjemme. Sånn positivt ment. Men over til noe annet før jeg begynner å grine.
Uken som har gått kunne tilby litt av hvert. To dager på en barneskole som vi ikke fikk noe særlig ut av. Onsdagen var det biltur til et psykiatrisk sykehus som ligger langt oppi fjellene. 120 pasienter som satt neddopet med en hundeskål med litt ugali(maisgrøt) var det som møtte oss. Følte jeg var med i en film, hvor jeg, ganske normal, går på sightseeing gjennom dette galehuset og glor på mens de sitter samlet i kantina å prøver å spise. En av de innlagte kom bort til meg og lurte på om hun kunne sitte på med oss ned igjen fordi å være så høyt oppe i fjellene ikke var bra for huden hennes. Var jo forsåvidt enig, kjente jeg ble småtørr i trynet selv. De som prøvde å stikke av skadet seg i de bratte fjellveggene eller ble oppdaget av noen av familiene som bodde lenger nedi fjellet. Så du er egentlig ganske stuck oppe her. Men fint område. Masse for dem å gjøre, stelle med dyr, stor hage, verksted og forskjellig. Kanskje litt for mye medisiner i bildet, og litt for nazi strenge regler. Leggetid klokka 6 på kvelden, opp klokka 05.30. 5 og 5 på hvert rom, vi snakker som sild i tønne, 0 privatliv. Men veldig interessant. Og her skal vi bo 1 hel uke, om noen uker, uten Internett eller dekning på telefon sammen med 120 psykisk syke mennesker og rundt 5 stykker personell på jobb. Å hei som det kommer til å gå. Gleder meg faktisk.
Torsdag var den lengste arbeidsdagen jeg har hatt her nede, var helt kjørt etter 8 timer på jobb! Det føltes som dobbelt så mange, 16, minst. Svette og gode der vi gikk i landsbyen for å besøke ulike familier som blir sponset med utdanning og penger, for å få siste oppdateringer på hvordan det går. Og det gikk ikke så altfor godt med flere. Skittne var de, fulle av skabb og ringorm, leggene var fulle av væskende sår som det begynte å vokse sopp i. Andre hadde stygg hoste, og en funksjonshemmet jente krøp rundt nesten uten klær, puppene bokstavlig talt slepende i golvet liksom. Mye å ta tak i. Mange fikk nye klær av oss, noen sendte vi til sykehus og lege, andre litt mat og diverse, men vi skulle hatt så mye mer med oss! Lang dag, med mange inntrykk.
Rolig helg. Vært ute å spist med gjengen som er på TICC og vært på båttur til, mest sannsynlig, verdens deiligste plass å sole seg. Fått trent fettet og hatt norsk filmkveld med Varg Veum på menyen. Smart type.
Får ikke sagt nok hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem å se alle fine tryner igjen.. Savn. Selv om jeg har det bra her da, men borte bra hjemme uansett best, ingen protest. Sånn oppi alt savn og jobbing er endelig de 2 siste ukene booket og bestilt på Zanzibar! Under 4 uker igjen på jobb før sol sommer og mer sol venter på meg.
Helga har gått med til 2 båtturer, både lørdagen og søndagen. Fantastisk deilig.
Hva er mindra en dotten til flotten? Musa til lusa! Jeg ler. Himla humor.

Veien opp fjellet til Lutindi Psykiatriske

Og veien ned. Mye svinger og smal vei.

Fin utsikt skal de ha for

Enda finere utsikt. Vi var langt oppe skjønner du.

Ser du hun dama som sitter på gresset? Hun har vært innlagt her siden 1946!

Gården som pasientene steller med. Var imponert jeg. Kunne vært hjemme. Så til og med norske kuer og griser.

Denne rare tingen lukter bolledeig!! Sniffet på den i evigheter. Lureri. Fikk ingen bolle.

Cecilie og meg på toppen.

Meg og Flora.

Gjengen som besøkte Lutindi.
Brittå, te venstre, psykiatrisk sykepleier fra Norge
Sainab, vår kvinne, som driter i å sitte som en kvinne skal på bilde. Jeg er sliten og det skal vises tenkte hun.
Tre sykepleier studenter.

Vi har vært på båtur atte en gang! Like nydelig.

Kliss klass

Jensen :*